Hos Leif M. Christensen, søndag 14. november 2010

INNTRYKK FRA Rolf Danielsen:
...tidenes musikk/lyd opplevelse! Dette er hva alle audiofile bør få høre før de dør, en svipptur innom Drøbak på vei til perleporten anbefales!
...Pokker! Jeg er fortsatt helt satt ut etter opplevelsen, det bobler i blodet!


INNTRYKK FRA TERJE:
Takk LMC for at du åpnet ditt hjem for OVK're og "reportasjemannen" RoDa. Enda større takk for at du åpnet mine øyne og ører for hva som er mulig og tilmed reprodusert musikk bare man har den kombinasjonen av erfaring, kunnskap og evne og mot til å prøve "å gå litt utenfor boksen" (men alllikevel så inne i boksen ved at dette anlegget helt åpenbart er satt sammen av bokser som bygger på velkjent fysikk og akustikk teorier).

Hva sitter jeg igjen med av inntrykk etter dette besøket (og det er sterke inntrykk som gjør det umulig å komme seg i seng til normal tid  Rekker tunge)??!! Først og fremst et anlegg som bare spiller MUSIKK. Hva gjorde så at nettopp dette anlegget føltes så mye mer musikalsk riktig enn det meste av det jeg har hørt av dyrere og typisk hi-fi lydende anlegg? Først og fremst følelsen av et nærmet ubegrenset "headroom", det var umulig å høre at det gikk tomt for krefter, at det skulle være problemer med å få skjøvet ut nok luft uansett om man spilte kinesiske trommeensemble, klassisk heksebrygg musikk, hele spektret av jazzens 50 og 60 talls beste saksofonister, Yellos noe mer "syntetiske" brygg, fusion toner ispedd grønlandsk kvinnestemme eller Harry Belafonte med en følsom og nærværende blues stemme.

Utover et følt (og sikkert målbart – for de som tilhører målemafiaen) headroom vil jeg påpekte de lave støygulvet som var i Leifs anlegg. Enhver på sentralen som bombastisk må mene at rørforsterkere støyer bør ta med seg både ører og måleutstyr til Drøbak for å få det motbevist en gang for alle. Godt konstruert rørutstyr låter like tyst som godt basert transistorutstyr og tilnærmet så tyst som i graven (selv om jeg akkurat her ikke skal skryte på meg virkelig å ha hørt nettopp den referansen).   
 
Det siste hovedmomentet som jeg vil fremheve er homogeniteten og evnen til å spille med stort. Hvordan Leif har klart å få sine Avantgarde Trio til synge i full harmoni med sine monsterkasser av noen basstårn, er for ikke tekniske meg en gåte. Sømløs integrasjonen av horn og basstårn burde være en tankevekker både for utviklingsavdelingen hos hornprodusenten og ikke minst de mange ”besserwissere” som hevder at man ikke kan få en rask nok bass som samtidig er (bal)lett på tå nok til å følge ”letthetens dynamikk” fra hornene.  Her bare trillet tonene ut i rommet båret på en båre med LUFT, og dette gjaldt like mye fru diskant som herr bass. Mellomtonen hadde denne magiske evnen til å få stemmer kraftfulle og store (er det ordet KROPP jeg her er ute etter??) nok til at man faktisk kan tro at vokalistene står i stuen og lirer av seg en liten intimkonsert. Mitt personlige inntrykk at alt for mange av de høyt profilerte, høyt ansette og høyt prisede anlegg som finnes i dag nettopp ikke spiller stort nok (i forhold til det man faktisk hører når man er på en live konsert). Det er en del mennesker "der ute" som angriper anlegg som er typisk ”larger than life” (eller var det lager than Leif), men mitt inntrykk er vel helst at langt de fleste anlegg ikke er i nærheten av ”large as life” og driver og duller med detaljer og gjennomsiktighet som viktigste parametre. Hør et anlegg som det Leif her har satt sammen, og man vil forstå hvilke anlegg som er hi-fi (high fidelity = høy troverdighet) i forhold til VIRKELIG IKKE REPRODUSERT MUSIKK og hva som er typisk fokusert mot andre typiske hi-fi bransje skapte parametre (vet nok at en del vil trykke på sitat knappen på akkurat denne uttalelsen, men tør stå for at for mange ikke bruker/har live referanser når det setter sammen sine anlegg). Den tidligere nevnte klappingen (fra live opptak og oss som hørte på anlegget) var et fantastisk bevis på hvor nært Leif nå har kommet i sin streben på å få musikere og publikum riktig gjengitt i egen stue. Like imponerende å høre den dynamikken og oppløstheten som kom frem under innspillingen av kinesisk trommeensemble. I det hele tatt IMPONERENDE på det meste av musikk, og spesielt på spilling av vinyl denne kvelden.